Jeg er ikke langsur, grensa går ved 200 år…

I år dropper jeg den tradisjonelle spekemat- og skalldyrs-festivalen jeg tidligere har hatt på  17.mai. Strengt tatt burde jeg vel laget en nordnorsk buffèt av lekkerbiskener som kunne markere fraværet av oss nordlendinger på Eidsvoll 1814, men jeg er for gammel til å være langsur. Grensen min går ved 200 år, og nå ser jeg positivt herfra og til evigheten. Siden jeg skal i form til å løpe Hank Williams Minneløp lørdag 24.mai på Hønefoss, vil menyen gjenspeile min nye, sunne livsførsel og treningsprogrammet som jeg har kjørt på Nitimen siden januar. (Bare en uke igjen av treningsterroren. Det er jammen verdt en fest i seg selv!)

Les videre

Albrigtsen smilte fornøyd da jeg plantet denne retten foran han på middagsbordet. – En skikkelig rød-rett, smilte han. Vi var med ett tilbake til 70-tallet, og han begynte å synge på den gamle strofen; » -Dom säger Lasse är så liten, och hela värden är så stor, så det bästa han kan göra är och stanna der han bor….», den legendariske låta til Hoola Bandoola Band. En av de mange klassikere vi ble flasket opp på som unge, fremadstormende visesangere på Prelaten i Tromsø, og med sterke solidaritetsfølelser for all urettferdighet i verden. Det er klart at denne retten hadde blitt en «hit» på 70-tallet. Ikke bare er den rød, men den smaker like godt som alt vi kjempet for på 70-tallet.

Les videre