For noen år siden var jeg på kjærlighetsreise i Italia sammen med kona mi. Vi var i kjærlighetsbyen Firenze, byen som er et sammensurium av sterke følelser fra kunst, arkitektur, mote, musikk, mat, vin, dufter, historie og mennesker. Det er en deilig by å være i, hele regionen er fantastisk, fordi sansene får så mange heftige inntrykk, at man blir bergtatt hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund. Når man i tillegg har åpnet hjertet for kjærlighet, så er det enda skumlere. Det er så mye med denne byen og regionen man kan forelske seg i.

En tidlig morgen, på ferien min, bestemte jeg meg for å ta en «trenings-gå-tur», for å klarne hodet og for å få litt trim til min bleke nordnorske kropp. Jeg hadde på meg shorts, T-skjorte og joggesko, og hadde stilt meg inn på å rusle den førtifem minutters gåturen fra leiligheten jeg bodde i, til min favoritt kafe som ligger like ved Piazza della Repubblica. Jeg har alltid likt å starte dagene på ferier med en frisk morgentur, dette gir meg bedre samvittighet for alt inntak av kulinariske produkter, som skal skje senere på dagen. Måltidene i denne regionen har en tendens til å bli lange og heftige.

Det vrimlet av folk i byen denne morgenen. Folk som travet i ulike retninger. Jeg nærmet meg plassen nå, og kunne høre utrolig kraftig støy. Lyder som minnet meg om et Formel 1 løp jeg opplevde i Monaco, store bråkete motorer som gjallet mellom husveggene, som om det var en rekke jet fly som fløy inne blant bygningene i byen. Et voldsomt lydnivå, som til og med fikk en Heavy-Metal konsert til å virke som en søndagsskole.

Da jeg omsider rundet hjørnet til Piazza della Repubblica, og prøvde å zoome meg inn på min videre retning til min favoritt kafe, ble all oppmerksomhet styrt mot senteret av plassen. Folk løp i hopetall mot senteret av plassen, og jeg ble dratt med i dette «toget av folk», nysgjerrig som jeg er. Midt på piazzaen var det oppstilt 50 røde Ferrarier, ved siden av hverandre, på rekke og rad. Hakeslepp. For et ekstremt visuelt syn. De råeste og mest røde sportsbiler verden vet om, side om side. Det mest italienske med Italia, røde Ferrarier. Alle levende italienere ble enda mer levende. De viftet med armene. Tok av seg solbrillene, og alle menn i Gucci dresser ble til små guttunger, mens de prøvde å snakke med sidemannen om hvilken Ferrari modell de likte best. Det var helt rått. Jeg ble hengende rundt der, jeg også. Glemt var hele «treningsopplegget» mitt, favorittkafeen, og kjæresten i leiligheten. Jeg oppdaget at jeg sto med kjeften min kollåpen et langt øyeblikk. Måpende. Disse røde Ferrari-oraklene eide meg akkurat nå. Jeg hang rundt der som en tolvåring, helt til jeg kom på at jeg nylig hadde fylt femti, og at jeg hadde stått her og i over tredve minutter. Da var det på tide å komme seg videre. Jeg fant raskt frem til kafeen min, og fikk meg et lite bord. Med en gang jeg hadde satt meg kom servitøren Tommaso, og satt frem et lite fat med røde tomater på bordet foran meg. De var avlange, og Ferrari røde. Jeg hadde fått min første Ferrari, tenkte jeg. Jeg ble sittende å stirre ned på de røde ferske tomatene, som lå på tallerkenen foran meg. Jeg kjente forsiktig på dem. De var like og faste og harde i karosseriet, som en Testarossa, en ekte Ferrari. Nå kom Tommaso tilbake til bordet, og med en liten kniv delta han tomatene opp i mindre biter. Helte litt extra virgin olivenolje over, og med noen skvetter Balsamico eddik, avsluttet han serveringen. Dette er det deiligste jeg noensinne har spist, tenkte jeg etter tre biter. San Marzano tomatene er legendariske, og verdens beste. Mener alle som har greie på mat.

Det spesielle med denne tomaten, er selvfølgelig den unike smaken. Det er liksom mer tomat enn alle andre tomater. Både syrlig og søt på samme tid. Samtidig som den er «fast i fisken». Og som en Ferrari, har de en mer heftig «ramme» inni seg, for å holde saft og kjøtt på plass. Den er også lukket med et nydelig avlangt karosseri, som får meg til å tenke på en ekte Ferrari, når jeg holder den i hånden.

Hjemme bruker jeg å ta litt extra virgin olivenolje over, gjerne en Olivastri fra Quattrociocchi, noen dråper Saba Aromatica Balsamico eddik, fra Cavedoni-familien i Castelvetro i Modena, og avslutt med litt fersk kvernet pepper fra Voatsiperifery fra Madagaskar. Da kjenner sikkert du, som jeg, det kulinariske himmelriket nærme seg. Jeg kjenner at jeg grøsser akkurat som jeg gjorde den gangen på Piazza della Repubblica i Firenze. Jeg trenger ikke mer. Jeg har spist det allerede minst 20 ganger i sommer. Dette er tomatenes tomat. Du trenger ikke mer kjærlighet enn dette. Jeg lover deg. Etter dette kjører nok du også bare Ferrari – tomater…

San Marzano er både en type tomat og en Italiensk region.

Tomaten hører til kategorien plommetomater, men den er lengre og tynnere enn de du typisk finner i dagligvarehandelen. Den har også færre frø enn du finner i andre plommetomater. De kommer fra en relativt liten region mellom Napoli og Salerno i Italia. D.O.P (Denominazione d’ Origine Protetta) betyr at produktet er merkevarebeskyttet på samme måte som matvarene Parmegiano-Reggiano og balsamico-eddik. Disse tomatene ble viden kjent på grunn av sin fantastiske fyldige tomatsmak, sammen med en utmerket balanse mellom søthet og syrlighet.

PS! San Marzano tomater hos Gutta på Haugen: https://www.gutta.no

Extra Virgin Olivenolje, Olivastri fra Quattrociocchi og Saba Aromatica Balsamico eddik, fra Cavedoni-familien i Castelvetro i Modena. Begge fåes kjøpt hos Gourmethuset Handberg Engros: https://www.gourmethuset.no