Det startet med kokekaffe i ungdommen, for det drakk alle jeg kjente i Nord-Norge, hvis de ikke drakk noe sterkere. Min første espresso drakk jeg på ferie i Italia da jeg var 15 år, og det forandret livet mitt, og siden har jeg hatt et veldig nært forhold til ”den lille sterke”.

På besøk hos en ekte kaffedoktor, verdensmester i barista, Tim Wendelboe. Foto: Jan Kraft

Jeg fikk min egen italienske espressomaskin på midten av åtti tallet, og dermed falt jeg umiddelbart av kaffetrakter-lasset. Siden jeg er et kreativt menneske, som jobber veldig intensivt, trenger jeg en del nytelser i hver innlagte pause. Dessverre blir man, før eller siden, lei av ting man liker veldig godt. Det er rart, men jeg innser nå at jeg er en av de. Jeg bråvåknet nemlig en grå og trist mandag på ettersommeren, og merket at jeg var lei av kaffe. Lei av disse nye moderne kaffevariantene, espresso, kaffe latte, macchiato, cappuccino, og alle de jeg ikke husker navnet på. Jeg satt der alene i mitt kreative imperium, omgitt av gitarer og kokebøker, og mistet lysten på min vanlige kaffe. Tilslutt drakk jeg vann, men snart hylte kroppen min etter noe som kunne rocke systemet mitt. Jeg bare måtte gjøre noe med det. Jeg satt rådløs et øyeblikk og lurte på om jeg skulle ringe doktoren, da jeg kom på at det eneste rette måtte jo være å gå til en kaffe ekspert. En ekte kaffe-doktor, eller som det hete på fagspråket en barista, tenkte jeg oppkavet og stresset. Den første som ramlet inn i hodet mitt var Tim Wendelboe, verdensmester og kaffe orakel. Jeg hadde nylig sett han på TV hvor han messet om surhetsgrader i kaffe, og om andre ting man burde vite om den moderne kaffen. Kanskje han kunne fikse meg, eller i det minste gi noen gode råd i min smaksfortvilelse. Han som er ekspert for folket, siden han jobber på bakken i sin egen kaffebar, så hjelper han helt sikkert alle kundene når de kommer med sine plager og spøkelser.

Jeg følte meg som en hund med hylende overtoner i mitt eget hode, siden hodet mitt sto litt skrått, mens jeg iakttok verdensmesteren.

– Bingo, sa jeg høyt som et spørsmål til meg selv, og uten å vente på svar gikk jeg rett ut i bilen, og kjørte bort til Grünersgate 1 på Grünerløkka. Da det endelig ble min tur, smilte oraklet høflig og sa, – Vær så god neste. En liten kunstpause oppsto før jeg tok sats. – Jeg er lei av espresso, macchiato, kaffelatte, og alt det der, finnes det nåkka æ ikkje har prøvd? Nåkka nytt? Nåkka som gir mæ et kick? sa jeg litt fortvilet. Han så rart på meg uten å trekke en mine, som om jeg var ramla ned fra månen. – Gi mæ nåkka som virke, nåkka som kroppen vil ha, fortsatte jeg litt panisk så stemmen sprakk, og jeg så meg rundt og venta nærmest på at myndighetene vil gripe inn, og frakte meg til et sykehus hvor de snakker stille og langsomt til slike som meg. Så med vante og rolige bevegelser, og med blikket rettet mot meg hele tiden, tok verdensmesteren frem ferdigmalt kaffe, smilte lurt mens han sa, – Jeg tror jeg vet hva du trenger.

Så plukket han frem det som skulle vise seg å være et lite design kick med kvalitet. Noe som lignet en kaffetrakter, men som var noe mer.   – Dette er en Wilfa Svart Manuell Black, smilte han stolt, mens han helte vannet fra den integrerte vannkokeren opp i filteret på kaffemaskinen. Deretter helte han kaffen fra kolben over i en kopp, rakte den bort til meg, og sa like rolig, – Vær så god.

Jeg følte meg som en hund med hylende overtoner i mitt eget hode, siden hodet mitt sto litt skrått, mens jeg iakttok verdensmesteren. – Eh,…en Wilfa….,sa du? – Nettopp, smilte han selvsikkert, mens han så rett på meg.   – Jeg lager altså en manuell traktekaffe til deg. Enkel svart kaffe. Ingen triks, ingen overraskelser. Bare en enkel god kaffe, som smaker rent og meget godt.

Historien slutter like brått som den startet, og lykkelig. Jeg ble kurert der og da. Som et barn som har falt og slått seg, skrapt seg litt på kneet og fått et lite rift. Og når mamma setter på det magiske plasteret, så er alt plutselig helt ok igjen. Sånn var det. Problemet var løst der og da.

Kurert av en enkel svart kaffe. Selv om jeg fremdeles har min italienske espresso maskin som noen ganger gir meg de små hissige mårra stikkene, så koser jeg meg resten av dagen med mitt nye leketøy. Gi meg bare en enkel svart kaffe, takk!