For ett år siden ble jeg invitert til å være gjest på Senkveld hos Thomas og Harald på TV2. Sammen med Steinar Albrigtsen skulle vi duellere i en spansk såpeopera som førsteelskerne Alejandro og Estèban, og innspillingen skulle skje i Madrid.

Endelig kan jeg besøke min gode venn Norberto Jorge, tenkte jeg da jeg fikk invitasjonen. Han var den syngende spanske kokken som vi alle elsket, og drev de to koselige restaurantene Sancho og Norberto på 80- og 90-tallet i Oslo. Etter 25 år i Norge flyttet han tilbake til Spania for å starte opp nye restauranter i Alicante og i Madrid. Nå var tiden kommet til å besøke han på hjemmebane. Han ble så glad da jeg ringte at hans vanligvis så perfekte norsk ble forvandlet til et komisk blandingsspråk allà Manuel fra Fawlty Towers og Inspektør Clouseau fra Rosa Panter-filmene. Vanvittig sjarmerende, og fremdeles like blid og gjestfri som alltid.

norbe-con-patella-de-maleta-p18e715ra2gg1b4c1n4irn73ma

Casa Benigna i Madrid

Noen dager senere entrer Albrigtsen og jeg restauranten hans Casa Benigna som ligger ved fotballstadion Santiago Bernabeu i Madrid. En strålende Norberto tar imot oss på samme gjestfrie vis som for 20 år siden i Oslo. Etter omvisning i restauranten, til musikken fra spenstige flamenco-gitarer, mens han forteller historier om hans 1 stjerners Michelin-restaurant i Alicante, er vi i gang med prøvesmaking av hjemmelaget balsamico. Med stor entusiasme viser han oss eiketønnene med de forskjellige balsamico-satsene.  Så lar han oss smake på husets egen olivenolje, laget av kjemiprofessor Dr. Nicolás Gómaz Marin. En nydelig olje som hvert eneste år vinner utallige priser for beste olivenolje.

albacete-race-track-2009-230

Vi har det fantastisk hyggelig, inntil Norberto kommer med maten

Vi går i gang med lunsjen, og med brillene på neseryggen forteller han at han har laget den spanske spesialiteten paella til oss. Hjertet mitt synker som en tung stein. Etter mange ruinerte matopplevelser i ungdommen, er paella blitt en rett jeg styrer unna. Turiststedene har slettet alle spor etter noe som minner om en nasjonalrett. Men denne januardagen i Madrid smittes jeg av entusiasmen fra Norberto. Min samvittighet klarer ikke å skuffe denne gode mannen, og etter at han skjenker mitt glass med en myk Pesquera fra Alejandro Fernández i Ribera del Duero, er jeg uansett solgt. All trass inni meg er utslettet, og jeg nyter vinen sammen med kamerat Albrigtsen, som for øvrig ser enda mer spansk ut i disse omgivelsene. Hadde jeg ikke møtt faren til Steinar i barndommen, kunne jeg ha bannet på at fru Albrigtsen var på sydenferie ni måneder før kompisen min ble født. Vi koser oss med vinen, og har det fantastisk hyggelig inntil Norberto dukker opp med maten. Han kommer tre ganger ut fra kjøkkenet, hver gang bærende på et nytt fat paella som han løfter til værs, holder loddrett over hodet sitt, og rister kraftig for å demonstrere at maten sitter som limt til gryten, og det med tidenes stolteste smil.

la foto

Som en sporhund legger Norberto nesen sin helt ned i risen

-Denne gangen tydeligvis et kvalitetstegn, mumler Albrigtsen skeptisk. Nå står det tre gryter på bordet, med tre forskjellige paellaer, en vegetar, en med skalldyr og en med kylling.  Han begynner ivrig å løsne risen med en tresleiv, og snart sitter vi forventningsfulle og glaner ned i hver vår rykende tallerken. Som en sporhund legger Norberto nesen sin helt ned i risen og ånder inn duftene, for deretter å utstøte en rekke fornøyde grynt, og vi hermer, og gjør nøyaktig det samme. Så ser han forventningsfullt bort på hver av oss som et tegn på at tiden er kommet for første bit.

Dette må være Rolls Royce versjonen av paellaer

En mild røyksmak preger risen. Hva kommer det av, undrer  jeg mens jeg søker gjennom utallige matminner. Norberto kommer meg til unnsetning. – Da jeg vokste opp, laget mor paella over åpen ild. Vedfyrte ovner var nesten som bål å regne, og røyken satte sitt preg på risen. For å prøve å gjenskape min barndomsopplevelse av paella, har jeg røkt risen i mitt hjemmelagde røykeri, forteller han stolt. På samme måte som man røyker fisk og kjøtt, røyker jeg risen min, fortsetter han mens han gestikulerer med armene. Han forsvinner ut på kjøkkenet igjen, og vi spiser opp hver vår paella i stillhet kun avbrutt av små lydløse skål. Dette er virkelig utsøkt, og den nydelige spanske vinen og risretten er som skapt for hverandre. Albrigtsen eller Alejandro som han nå heter her inne på Casa Benigna, stråler som en spansk godseier, og ser ut som onkelen til Zorro i en av original-innspillingene fra 50-tallet. Måltidet har omgjort han til en solstråle, og han sitter og nikker fornøyd med munnen stivnet i oppadvendt bue. Resten av kvelden går med på å lytte til Norberos spanske følsomme sanger som han synger med stor innlevelse, mens vi innimellom forsøker å overtale han til å returnere til Oslo for å åpne en ny paella-restaurant. Dette må være Rolls Roycen av paellaer, Norbertos røyketeknikker har gjort underverker, og jeg er blitt frelst av en paella. Av Jørn Hoel

Restaurant Casa Benigna, Calle de Benigno Soto, 9  28002 Madrid, Spain
tel. + 34 914 13 33 56/ epost: norbenigna@gmail.com

norbe-con-patella-de-mariscos-HEL

Kommenter gjerne

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Historier, Reise, Spisesteder

Stikkord

, , , , , ,