På et produksjons-kjøkken i Hedemarksgata på Kampen i Oslo finner jeg en av matbransjens mest fargerike kokker.

Mona Halvorsen er en kvinne med en grensesprengende personlighet. Hun har bakgrunn som turnéleder for rockeband, roadie, punker, biker og redaktør i et pornoblad. I dag driver hun restauranten Aye-Aye Club i Storgata 9 i Oslo, Stunt Squad som er et cateringfirma, og spisestedet Royal Marine på Akershusstranda.

At hun er en driftig kvinne merker man med en gang man treffer henne. Hun snakker fort med bred østkantdialekt, ivrig og engasjert, og virker dønn ærlig om alt. Hun gestikulerer med hendene, og innimellom så blåser hun bort litt av det pistrete rosa håret som av og til faller ned foran øynene hennes. Hun stapper med vante bevegelser en sigarett inn i det lange sorte munnstykket, og putter det inn i sine knæsjrosa lepper, og fyrer opp. Vi sitter inne på kontoret til Stunt Squad, som er catering firmaet hennes. Herfra styrer hun bedriften sammen med samboeren, Bøtta, og 8 andre kollegaer, som hun ikke får fullroset nok. Siste skudd på stammen er altså den nye restauranten Aye-Aye-Club.

Hvorfor bytta du bort rockebransjen med matbransjen?

-Jeg jobbet jo med musikk, og var crewsjef på Valle Hovin på store rockekonserter. Jeg ble dritsliten av den jobben, for jeg jobbet døgnet rundt, og alle jeg jobbet sammen med gikk og siklet etter å overta den. Og jeg tenkte,hva gir du dine verste fiender? Jo, man gir dem crewjobben på Valle Hovin. Og så var jeg ute av den bransjen.

Det måtte tre stykker til for å fylle skoene etter at Mona sluttet der, og det var mange i bransjen som savnet humøret og drivkraften hennes.

– Så da skiftet jeg beite, og begynte å lage arrangementer for næringslivet, gjennom et sted som het Aktivitetskompaniet. Der traff jeg mange kokker, og det satte meg igang. Folk likte maten min, og det begynte å rykte seg. Så tok det skikkelig av da reklamefirmaet Leo Burnett begynte å bruke meg på locations for reklamefilmer og på arrangementer de lagde for næringslivet. Etter dette rullet det inn jobber i forbindelse med filmopptak, fjernsynsserier og realityprogrammer. Jeg fikk mye å gjøre, og det var et kick.

Du er den eneste jeg vet om som sverger til aromatkrydder?

– Ja, jeg innrømmer at jeg liker aromat på stekt kylling og i rømmedip. Jeg kan’ke no for det. Det bare smaker helt topp. Men jeg bruker det aldri i cateringfirmaet, bare privat, sier hun mens hun ler en hes og rå latter, og putter munnstykket inn i de rosa leppene sine igjen.

I forfjor kom Mona med en usminket og ujålete kokebok, som i tillegg har med fine faktaopplysninger om de forskjellige ingrediensene og råvarene. Bildene er dessuten ikke manipulert, fordi Mona ønsker at leserne skal kunne gjenkjenne rettene når de lager dem.

– Det handler om mestringsfølelsen til den enkelte. Hvis du prøver å få fårikålen til å bli like grønn som den er på bilder, da smaker den jo ikke i det hele tatt. Som oftest jukser man med bildene i kokebøker og bruker hårlakk og andre stylingprodukter for at maten skal se lekker ut. Det vet jo ikke leserne, og da blir det løgn, syntes jeg.

Hvem er ditt publikum?

–  Jeg tror jeg har et veldig variert publikum. Det er mange unge damer og tjukke damer, og eldre damer, du veit slike som trenger noen fargerike impulser. Når de skal realisere seg selv. Da skal de ha det «artig»,og da skal de ha noe nytt i livet sitt. De som får for lite luft under vingene sine, og tror at jeg kan gi dem det.

Hun ler en kort latter som kveles av et trekk fra røyken, og tar deretter en voksen slurk av kaffekoppen.

-Vi var på en reportasjetur I Lofoten, mens jeg var redaktør i Alle Menn og Aktuell Rapport. Vi skulle skrive om Lofotfisket. Jeg ble så fasinert av landsdelen, og spesielt Risvær i Lofoten, at jeg uken etter kjøpte et nedlagt fiskebruk. Jeg kommer helt sikkert til å flytte dit på et eller annet tidspunkt. Dessuten har de noen av de mest fantastiske råvarene i verden, så det er et bra sted å være om man liker å lage mat.

Og det gjør jo du?

– Ja, absolutt. Jeg tar med folk og bedrifter på turer dit. I mange år har vi hatt med oss grupper opp til VM i skreifiske. Men en av de rare greiene der oppe, er at de på død og liv skal lage utradisjonell mat når turistene kommer. Da blir det ofte helt feil. Under VM i skreifiske ønsker tilreisende å få servert ekte skreifiskmølje. Når man er i skreifisk-Mekka, så får man lyst å spise det de kan best. Men da vil de heller være kreative og lage spesielle oppskrifter av skreien. Det er helt på trynet, synes jeg. Det kan de gjøre i andre sammenhenger. Så mine gjester blir heller i Risvær og koser seg rundt bordet vårt hvor vi serverer skreimølje på den gamle tradisjonelle måten. Det er jævla godt, synes både jeg og gjestene våre.

Kundene dine er ofte pengesterke firmaer og personer på Oslos beste vestkant. Hvor mye betyr utseendet og imaget ditt for butikken din?

-Jeg er slik jeg er, og kan ikke gjøre noe med det nå. Det begynte som et opprør med konditorfarver i håret, til at jeg fikk tatoveringer over hele kroppen og piercinger. Men det er blitt min identitet, og jeg føler meg vel med å være sånn. Jeg vet at jeg skiller meg ut, og i mengden blir det av og til lettere for publikum og huske hu’ derre pønke dama, tror jeg. Men jeg håper og tror at det først og fremst er smaken på maten vi lager, som er viktigst for folk. Man kan juge en gang, men ikke to ganger. Blir man avslørt med dårlig mat, bestiller de deg ikke igjen. Folk æ’kke dumme.

Mona sverger til plastbestikk og plastservice, og elsker flybestikk.

Hun går formelig av skaftet når hun finner slike redskaper i glorete farver. – Det er til Bøttas store fortvilelse, men det henger kanskje litt sammen med at jeg aldri lekte med dukker og slikt da jeg var liten. Jeg tuslet rundt i byen på egenhånd etter skoletid og ble kjent med byens orginaler og gatefolk, og tok til meg inspirasjon og lærdom.

Men hva er din mest feminine side, da? – Hvis jeg blir skremt av noe, og skvetter til, bruker jeg å utbryte et langt, «åhhh», i et litt høyt toneleie. Da mener Bøtta at jeg viser meg fra min mest feminine side, sier hun og ler rått.

Hva er din matfilosofi?

– Hvis jeg har noen matfilosofi, så må det være at maten skal smake godt, og at det skal være gøy å leke med mat. Jeg syntes mange er for jålete, og legger for mye i det at det skal se sånn og sånn ut, smiler hun mens hun bøyer seg fram og knerter asken av sigaretten sin. – Jeg har et konsept jeg kaller 225. Det er mat for 2 personer, 25 minutter steketid på 225 grader. Kokkene mine steiler over dette, og mener at maten blir ødelagt, men det funker hver gang for meg. Mottoet mitt er å kline til på kjøkkenet. Det blir skjelden feil, bare annerledes.

av Jørn Hoel