Etter tettpakka dager med heftige middager, mange retter og enda flere gjester, ble denne siste dagen i påsken en sånn midt-i-mellom-lamme-middagene kveld. Ikveld skulle vi se Nrk krimmen, og spise noe enkelt. Til tross for at lista lå lavt ikveld, var eneste alternativ som siste gjenværende ferskvare etter dager med fråtsing.

Kjøttet var kjøpt på Frogner Spesial i Bygdøy Allé i Oslo, hvor kvalitet alltid er på det ypperste nivå. Eirik Dieserud på Frogner Spesial er min all-time favoritt slakter, som jeg i sin tid ble kjent med tidlig på 90-tallet. Da jobbet han som ferskvaresjef på Jacobs, den gang Jacobs var en godt bevart perle. En skjult skatt for de som bodde på denne siden av Oslo. Eirik er en av de sjeldne «affisionados», som gjennom et helt liv ennå har beholdt sin «passion» for faget.

Mens min kone kun drikker hvitvin, er jeg altdrikkende, men med en særs svakhet for røde burgundere. Jeg åpnet en Saint-Aubin, 1 cru en Remilly fra Jean-Claude Boisset, og kjente den milde duften av eik slå mot meg fra den vakre hvitvinen. Til meg selv fant jeg fram en Vosne-Romanée, Les Beaux-Monts Premier Cru, og hver gang jeg åpner en rød burgunder, tenker jeg på mine aller første burgunder-opplevelser på 70-tallet. Det var da det hele begynte for meg, med kyllinger og røde burgundere i Frankrike. Selv om denne var litt vel ung og stram i kantene, kjente jeg etterhvert at luftingen ga resultater.

Jeg vasket kotelettene godt, tørket dem, og hadde litt olivenolje i stekepannen. Vurderte om jeg skulle kjøre dem i SousVide maskinen, men slo det fra meg da jeg så at klokken nærmet seg krimtimen. La oss få det overstått med minst mulig effekter. I kveld skulle det bli vin, kjøtt og thriller-tv. Noen ganger er det mer enn nok.

Jeg hadde kun salt på begge sider av kjøttet, og stekte dem raskt på høy varme. Når begge sidene hadde fått fin brun skorpe, lot jeg dem hvile, mens jeg vasket pannen. Jeg kvernet pepper over, og så var det ny runde med lik mengde olivenolje og Rørossmør. En hel fersk hvitløk som jeg snittet i to, lot jeg ligge i olje- og smør blandingen, sammen med 4 salvie-blader. Så la jeg kotelettene oppi pannen, og skrudde varmen ned til middels. Med en skje øste jeg hele tiden olje- og smør blandingen over kotelettene, og kjente den deilige duften av hvitløk og salvie stige fra komfyren. Snart føltes det som om stykkene var ferdigstekte, og jeg la dem på hver sin tallerken. Deretter øste jeg 1 ss olje- og smør blanding over hver kotelett og presset saften fra en halv sitron over. Nakent og vilt. Jeg lot dem ligge der på hver sin tallerken og hvile, mens jeg gjorde rent kjøkkenet, og når krimmen satte igang, var mor på plass. Jeg serverte hennes hvite Saint-Aubin, og så gleden glimte i øynene hennes. Min Vosne-Romanée boquet hadde klatret høyt opp i glasset, og fikk meg til å prøve den 2-3 ganger til før jeg satte glasset fra meg. Normalt ville jeg aldri ha servert noe så enkelt, men dette var rett fra læreboka. Topp råvare stekt til perfeksjon uten for mange distraherende smaker, noe som lot gjøkalven få spille hovedrollen denne kvelden.

Kjøttet var så perfekt og smakfullt at jeg ramlet helt ut av krimserien. Hver bit ble spist med andakt, og hver slurk med rødvin ble en spesiell opplevelse. Det virket som om rødvinen forandret karakter, mens jeg glefset i meg den store koteletten. Snart blendet den så godt med kjøttet, at det virket som om de kom fra samme familie. Akkurat der og da er det ingenting som kan måle seg med perfekt gjøkalvcarré, og en deilig burgunder. Lam er utrolig nydelig, men holyshit: ingenting slår en ung gjøkalv når han bestemmer seg for å ha et siste ord med i laget. Dæven steike ( nordnorsk for fy-filler´n), og alle de andre saftige glosene jeg vet om…., for en grand finale på påsken dette ble.