Min kone var på jentetur i Øvre Årdal i helga. På vei hjem søndag stoppet damene på Bjørke Gård utenfor Hønefoss. Der hadde de funnet ut at de skulle avslutte helga med et lite søndagsevent: Selvplukk av mais.

Hjemme satt jeg godt nedsunket i sofaen og så på en TV-serie, da jeg fikk melding om dette. Min første tanke var ikke: Så koselig. Den var mer: Å herregud. Nå kommer kjøkkenet til å bli fullt av gule maiskolber. Hvorfor kunne ikke dette skjedd i juni, da grillsesongen lå foran oss og mais faktisk hadde en naturlig plass i livet?

Jeg begynte derfor forsiktig å antyde at det kanskje var på tide å komme seg hjem. At jeg savnet henne. Veldig. Nesten uutholdelig mye, faktisk. Hun gjennomskuet den hvite løgnen før jeg rakk å sende neste melding, og fortsatte uforstyrret med maisplukkingen.

Så kom hun hjem. Med mais. Mye mais.

Under en middag hos en kamerat dagen etter fortalte jeg lattermildt om dette eksotiske søndagseventet på en gård utenfor Hønefoss. Jeg annonserte til og med at jeg hadde noen kilo norske maiskolber på billigsalg dersom noen var interessert. Folk lo. Jeg lo høyest.

Så ble det tirsdag morgen. Jeg fikk et av disse sjeldne innfallene om at nå skulle jeg være sunn. Litt lettere kost. En ny mann. Kanskje starten på et nytt og bedre liv. Jeg satte en kjele vann på komfyren.

Da vannet kokte, slengte jeg oppi tre av disse forbannede maiskolbene. Min kone ville bare ha én. Perfekt. To til meg.

Jeg satte fram to tallerkener, hver med en raus klump Kviteseidsmør og ferskkvernet pepper. Seks minutter. Ferdig. Dette var altså min slankefrokost.

Jeg satte meg foran PC-en, startet en TV-serie og tok første bit. Stopp. Jeg satte serien på pause. Tok en bit til. Hakeslepp. En tredje. Bakoversveis. Noe som i mitt tilfelle er bortimot fysisk umulig, siden håret mitt dagen før var marinert i et ukjent antall milliliter heavy hold-hårspray.

Jeg tok enda en bit og tenkte: Hva faen er dette?

Dette var jo ikke mais. Dette var smørgult smågodt fra Buskerud.

Søtt. Saftig. Sprøtt. Varmt. Med Kviteseidsmøret som rant ned mellom maiskornene og litt pepper på toppen. Jeg glemte både TV-serien, slankekuren og alt jeg hadde sagt under middagen kvelden før. Jeg bare satt der og gnagde. Og gnagde.

To hele maiskolber forsvant i et tempo som neppe kvalifiserer som mindful eating. Da jeg var ferdig, måtte jeg fram med både tannpirkere og tanntråd for å drive arkeologiske utgravninger mellom tennene.

Men én tanke sto igjen: Jeg må til Bjørke Gård. Fort.

For plutselig skjønte jeg det. Dette er jo en sesong. På samme måte som jeg går og venter på lutefisken. Skreien. Aspargesen. De første kantarellene.

Så finnes det altså et lite vindu på sensommeren hvor norsk mais smaker så vanvittig godt at en voksen mann frivillig kan kjøre til Hønefoss for å plukke maten sin selv. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle skrive.

Jeg gikk ut på kjøkkenet igjen. Der sto min kone ved komfyren. Hun hadde satt på en ny kjele vann. Oppi lå hennes maiskolbe nummer to.

Hun snudde seg mot meg, smilte det smilet bare mennesker som vet at de har vunnet kan smile, og sa:

– Kanskje det var bra at jeg stoppet der ute ved Hønefoss på søndag?

Jeg svarte ikke. Det var ikke nødvendig.

Jeg sto der med tanntråd mellom tennene og vurderte hvor mange kilo mais det egentlig er plass til i en Polestar.

Bjørke Gård – jeg kommer. Og billigsalget er herved avlyst.

Av Jørn Hoel / foto: Trine Ahlstrand Hoel