Hun møter meg med samme vennlighet og varme som en kjær gammel tante, og det er nesten litt rart å tenke på at denne bittelille skikkelsen er slik en bastion innenfor det gastronomiske Norge.

Vi befinner oss på restauranten Smalhans, som er blant Oslos hotteste spisesteder om dagen. Restauranten er drevet av noen av Norges nye kokkestjerner, og jeg observerer hvordan både servitører, kokker og gjester hilser og kikker på vår førstedame med beundring og ydmykhet. Ingrid Espelid Hovig har så lenge vi kan huske vært en sentral drivkraft, inspirator og kunnskapskilde for norsk matlaging. Hun er en levende legende denne damen som sitter foran meg, men langt fra noen diva. Hun nekter å ta noen ære for utviklingen av norsk matkultur, og insisterer på at hun kun er en enkel jente fra landet, som var på rett sted til rett tid.

» En forkjemper for fisken «

Ingrid ble født for snart nitti år siden på Askøy utenfor Bergen, men har bodd i Oslo de siste 60 årene, og det var her hun fikk muligheten til å påvirke norsk kosthold gjennom fjernsynet. Fjernsynskjøkkenet var fra første stund en braksuksess. Folk elsket den blide og jordnære damen som på enkelt strilemål forklarte hvordan man kunne bruke rimelige råvarer til å lage næringsrik og smakfull mat. I tillegg inviterte hun inn restaurantkokker fra hele landet, og banet dermed vei for mange av våre mest kjente kokker.
Jeg føler meg beæret over å få spise lunsj med denne legendariske personen. Og jeg lurer på hva som er hennes første store matopplevelse? -Hm, sier hun, mens hun saumfarer sine minner? Det er vanskelig å si, men siden jeg vokste opp på en øy, må det jo bli fisk. Både før og under krigen gikk det mye i fisk, og da spesielt sild. Fersk og krydret sild, og ikke minst sildekaker, som jeg likte godt.
Hun tar seg god tid til å svare, og er nøyaktig like blid som vi kjenner henne fra Fjernsynskjøkkenet gjennom 34 år. Samtidig er hun kjapp i replikken, og ikke minst i fysikken. Jeg sitter til bords med en sprek jente på 89 år, som fortsatt reiser jorda rundt i matens ærend.

– Å nei, jeg er ingen kokk, jeg er bare en enkel husmor, jeg, svarer hun med glimt i øyet.

Når bestemte du deg for å bli kokk? -Å nei, jeg er ingen kokk, jeg er bare en enkel husmor, jeg, svarer hun med glimt i øyet. -Det vi si, jeg er utdannet husstellærer, ellers er det livet som har lært meg alt jeg kan. Jeg fikk jobb i Opplysningskontoret for fisk i 1951. Det var nemlig et stort problem den gang at folk på Østlandet, spiste altfor lite fisk og ble syke. Derfor reiste jeg rundt og holdt foredrag for å lære folk hvordan de kunne spise sunnere.
Slik utviklet Ingrid de pedagogiske egenskapene hun er så kjent for. Få mennesker er like troverdig og overbevisende som denne damen. Når ”frøken Espelid” ber oss om noe på sitt diplomatiske vis, ja da lystrer vi. Hun har den unike egenskapen at man umiddelbart skjønner at hun vil og vet vårt beste, så vi gjør som hun sier, og det med glede.
-Så ble jeg bedt om å lage et matinnslag for fjernsynet. Det var i 1954, og de skulle lage en prøvepilot. Og da ble du landskjent? spør jeg. -Å, nei det var ikke før 10 år senere at Fjernsynskjøkkenet skulle på lufta, og jeg fikk jobben.
Så ble du kjendis? maser jeg utålmodig. -Nei, jeg har aldri vært kjendis, slik du tenker. Det var alltid maten som sto i fokus. Jeg var bare den som fortalte om hvordan folk skulle lage den. Dette mener hun helt oppriktig, merker jeg. Det var aldri et poeng for henne å bli kjendis. Hun elsket det hun gjorde, og det var drivkraften hennes.

” Lille Persille ”

Ingrid Espelid Hovig har skrevet nesten 30 kokebøker under eget navn, i tillegg har hun vært delaktig og bidratt på over 60 andre kokebøker.

den-rutete-kokeboken-3

Mest kjent er: Den rutete kokeboken, en av de desidert viktigste kokebøkene i norsk matlaging. Et ”must-have” for alle og enhver som vil mer enn posesupper og halvfabrikata.
Hva er historien bak den ”den lille persille”? –Siden fjernsynet var i sorthvitt den gang, så var utseende på tallerkenene ekstra fargeløse og triste. Så jeg tenkte at en persillekvast var noe som kunne sprite opp enhver rett, som alle hadde råd til å ha i hagen sin. Det er mange som i dag bare kaller meg ”lille persille”, og det syntes jeg er søtt. Det glitrer i øynene hennes når hun smigret forteller om kallenavnet.
Hvis du skal kose deg hjemme med mat, hva lager du da?-Jeg koser meg ofte med laks. Den skjærer jeg opp i tynne skiver som jeg steker, så river jeg pepperrot i rømmesausen og serverer med poteter til. Det er fantastisk godt, og enkelt å lage. I disse vintertider er også skreifisk med lever og rogn, en av mine favoritter.

 » De er guttene mine,»  smiler hun kjærlig

Jeg har lagt merke til at superkokkene Geir Skeie, Terje Ness, Bent Stiansen, og ikke minst Eyvind Hellstrøm har et slags moderlig venninneforhold til deg. Og du er aldri langt unna når det er viktige matarrangementer i inn- og utland. -Ja, jeg er oppriktig glad i dem, og det er veldig hyggelig å få være med på disse store arrangementene. På den måten blir jeg stadig oppdatert på det som skjer. De er guttene mine, smiler hun kjærlig.
Ingrid Espelid Hovig ble enke etter kort tids ekteskap, og har ingen barn. Samtidig har hun lenge hatt hovedomsorg for det norske folk på kjøkkenet. Så på en måte føler vel halve Norge at de er i familie med henne. Dessuten ble hun utnevnt til æresmor for Gordon Ramsay under Gladmatfestivalen i Stavanger nylig, og Jamie Oliver kaller hun sitt barnebarn.

På benken. Foto: Trygve Indrelid

På benken. Foto: Trygve Indrelid

Servitøren bringer inn hamburger av høyrygg med chilimajones og ovnstekte poteter, til oss, og jeg spør hvilken type mat hun foretrekker å spise. -Jeg må innrømme at jeg liker norsk tradisjonskost, men jeg er også veldig opptatt av å variere kostholdet mitt. Så jeg prøver ut det meste. Jeg liker japansk, vietnamesisk og indisk, ja kort sagt, alle land har noe spennende ved seg, avslutter hun diplomatisk.
Har du noensinne smakt noe du ikke likte, da? skyter jeg inn. -Ja, faktisk, jeg husker da jeg smakte kråkeboller for første gang. Det var på 50-tallet. Det likte jeg ikke, men da jeg senere fikk det samme servert i Japan, fikk jeg en helt annen opplevelse. Det er aldeles nydelig når det tilberedes på riktig måte.
Vi gyver løs på hver vår burger, det vil si: jeg glefser i meg min, mens hun forsiktig smaker på sin, og det blir stille en liten stund, akkurat som det skal gjøre når maten treffer deg rett i hjertet. Hun bryter stillheten med å avsløre at dette er andre gang i hennes liv at hun spiser hamburger, men at denne er mye bedre enn forrige gang. Hun smiler lurt, og antyder at det var en gatekjøkken-variant.

» Trist for de eldre å oppleve at mye av gleden ved måltidene tas fra dem «

Ditt politiske hjerte tilhører Venstre. Hva syntes du om den gastronomiske utviklingen på offentlige institusjoner, og da kanskje spesielt på sykehjem? –Det er veldig trist for de eldre å oppleve at mye av gleden ved måltidene tas fra dem. Du vet, på et tidspunkt ble også denne geskjeften sentralisert, og kjøkkenet ble flyttet ut av institusjonene, slik at maten nå kommer ferdiglaget. På den måten opplever ikke de gamle lenger lukten av mat som tilberedes. Og på mange travle sykehjem lager de sikkert ikke ferske vafler engang, så du kan tenke selv. Det er forferdelig trist, sukker hun stille.
Men du selv holder deg fantastisk sprek, og i full aktivitet? Hun banker forsiktig tre ganger i bordet, og sier: -Du vet, det er viktig med riktig og variert kost. Jeg sverger til det kostholdet jeg lærte hos professor og ernæringsekspert Kaare R. Norum, som er basert på frukt, poteter og grovbrød. Professoren var lenge hennes partner i Fjernsynskjøkkenet, og får sammen med Ingrid mye av æren for bedringen av det norske kostholdet.
Hvis du var 17 i dag. Hva ville du ha gjort? -Nei, jeg vet ikke riktig. Jeg ville i hvert fall ikke blitt konkurransekokk. Det ligger ikke til meg. Jeg har ikke den drivkraften du må ha i deg for å konkurrere. Kanskje en liten spiseforretning med tradisjonsmat, sier hun tenkende. Du mener, sånne som Gutta på haugen, Frogner Spesial eller Fjeldberg, prøver jeg meg med. -Nei, du vet, jeg hadde jo egentlig ikke tenkt på noe som helst, parerer hun med et kontant smil. Men jeg syntes det er flott at Oslo nå har fått sin nye mathall, Vulkan ved Akerselva.

» Eg juksar aldri med mat «

Hele Norge fikk seg en god latter da Trond Kirkvaag lagde den berømte parodien på Fjernsynskjøkkenet. Begrepet: ”så har me juksa litt”, ble allemannseie, og så populært at Ingrid begynte å bruke det selv. –Det var en stor ære at han lagde de parodiene, og da jeg så dem oppdaget jeg nye ting med meg selv, men det var først og fremt veldig morsomt å se på. Men du jukset vel aldri, gjorde du vel? – Nei, eg juksar aldri med mat, sier vår matdronning, mens øynene drukner i et hav av smilerynker.
Da vi reiser oss for å forlate spisestedet, kommer tre unge jenter bort til henne, og snakker om vær og vind, om mat og andre gleder, og ”lille persille”, som hun en gang ble kalt, smiler og svarer høflig. Jeg ser beundringen i de unge jentenes ansikter. Hun har den effekten på folk, som en kjær slektning man ikke har sett på lenge, tiltrekker hun seg mennesker i alle aldre som har lyst til å fortelle henne om de nære og kjære ting. Hun er hele Norges matmor.

Av Jørn Hoel (tekst) / Jan Kraft (Foto)

Kommenter gjerne

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Historier, Matopplevelse

Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , ,