Jeg hadde en inspirerende matopplevelse på Lysnes på Senja i helgen, hvor jeg spilte konsert. Arrangørene fortalte at de skulle servere grillmat til gjestene, så jeg foreslo jeg at de kunne lage en enkel fiskerett som et alternativ til kjøttmaten, og sendte dem en av mine ceviche oppskrifter. Da jeg kom frem til Lysnes ble […]
Jeg har alltid vært skeptisk til såkalt «supermat», og det er nok en av grunnene til at det tok så lang tid før jeg prøvde quinoa. Denne kornsorten, som egentlig er frø, regnes som noe av det sunneste man kan spise. Den er rik på antioxidanter, jern, fiber, og har store mengder proteiner, i tillegg til å være glutenfri. For oss som ikke regner ut næringsstoffer med kalkulator, så smaker den dessuten fortreffelig. Den nøtteaktige smaken og spennende teksturen løfter enhver rett til nye høyder, og kan enkelt erstatte ris, poteter og pasta, for dem som styrer unna karbohydrater.
Quinoa kommer i ulike farger. En lys variant som er mest vanlig, i tillegg til rød og sort. Hvis du ikke finner det i din dagligbutikk, så prøv helsekostsjappene. Denne salaten er mitt første møte med quinoa, og for et lykketreff. Dette er noe av det mest spennende jeg har smakt i år, og er allerede blitt en stor «hit» på vår familiemeny i sommer.
Jeg er ikke langsur, grensa går ved 200 år…
I år dropper jeg den tradisjonelle spekemat- og skalldyrs-festivalen jeg tidligere har hatt på 17.mai. Strengt tatt burde jeg vel laget en nordnorsk buffèt av lekkerbiskener som kunne markere fraværet av oss nordlendinger på Eidsvoll 1814, men jeg er for gammel til å være langsur. Grensen min går ved 200 år, og nå ser jeg positivt herfra og til evigheten. Siden jeg skal i form til å løpe Hank Williams Minneløp lørdag 24.mai på Hønefoss, vil menyen gjenspeile min nye, sunne livsførsel og treningsprogrammet som jeg har kjørt på Nitimen siden januar. (Bare en uke igjen av treningsterroren. Det er jammen verdt en fest i seg selv!)
Da påsken hadde passert, og sommervarmen rullet inn over Oslo, dukket det opp en svært så hyggelig innbydelse fra Grillsjefene på Kampen. Normalt ville jeg ha vært skeptisk til en invitasjon fra to slike røslige tungvektere, men siden dette var de premierte Grillsjefene, som i tillegg er det hotteste på grillkokk-himmelen, var det ingen tvil om at jeg måtte takke ja til denne lunsjen. Dessuten er det ingenting som er så deilig som vårens første «jomfru-grilling», når man har trasket vinteren lang og lengtet etter sol, sommer og duften fra en nytent grill. Jeg tok med meg min gode kamerat Jan Villard, som også er Trøffelhelt av hele sitt hjerte. Idet vi parkerte bilen, kjente vi røyken av mesquite-pellets pirre neseborene. I hagen ventet tvillingbrødrene Espen og Petter Gullikstad, som driver det nye konseptet «Grillsjefen«.
Det er en berusende følelse av vår og sommer på Østlandet, og jeg kjenner at fjærkre er det som lokker sammen med mine lette burgunderviner. Jeg elsker kylling, og siden jeg er i full gang med trening og sunne måltider, er det viktig å finne nye og spennende måter å preparere hvitt kjøtt. Her er […]
Det er påske, og nærheten til Hardangervidda bringer tilbake minner om mitt forrige møte med en annen vidde. Det var i Karasjok på turné med Scene Finnmark, at jeg hadde formidable opplevelser både på og utenfor scenen. Jeg ble møtt av landets blideste hotelldirektør, John Arne Mathiesen på Rica Hotel Karasjok. Han har et slikt sympatisk vesen, som får deg til å føle deg som verdens mest ettersøkte gjest, og fortalte med like stor entusiasme som om det var første gang, om alt det unike Karasjok kunne by på.
Albrigtsen smilte fornøyd da jeg plantet denne retten foran han på middagsbordet. – En skikkelig rød-rett, smilte han. Vi var med ett tilbake til 70-tallet, og han begynte å synge på den gamle strofen; » -Dom säger Lasse är så liten, och hela värden är så stor, så det bästa han kan göra är och stanna der han bor….», den legendariske låta til Hoola Bandoola Band. En av de mange klassikere vi ble flasket opp på som unge, fremadstormende visesangere på Prelaten i Tromsø, og med sterke solidaritetsfølelser for all urettferdighet i verden. Det er klart at denne retten hadde blitt en «hit» på 70-tallet. Ikke bare er den rød, men den smaker like godt som alt vi kjempet for på 70-tallet.
